Om Motiverende Intervju (MI)

Formålet med Motiverende Intervju (MI) er å styrke en persons motivasjon for forandring gjennom å  hente frem og utforske personens egne grunner for endringen. Dette skjer i samarbeid, i en atmosfære preget av aksept og empati. MI defineres som «en spesifikk måte å snakke med mennesker om forandring og utvikling, som kan styrke deres egen motivasjon og forpliktelse» (Miller og Rollnick, s. 3, 2023). Metoden ble først beskrevet som behandling for alkoholisme, i artikkelen «Motivational Interviewing with Problem Drinkers» av Bill Miller (1983), og mer detaljert beskrevet av Miller og Rollnick (1991). Den har med tiden blitt en mye brukt metode i ulike profesjoner og sammenhenger (Miller og Rollnick, s. 4, 2023) og helsedirektoratet anbefaler Motiverende intervju (MI) som en samtalemetode for å motivere til atferdsendring (2017).

Metoden har fått navnet «Motiverende Intervju» fordi hjelper i denne samtalen har et styrende ansvar, samtidig som samtalen foregår i et samarbeid (Miller og Rollnick, s15, 2023).

Det har vært et forskningsmessig søkelys på metoden over tid. Det finnes mer enn 1200 publikasjoner og flere hundre randomiserte kliniske studier (Miller og Rollnick, s. 424, 2016). Prosessene og utfallet av å bruke MI har blitt studert og testet ut i møte med en rekke problemstillinger, profesjoner og praksisområder (s. 424, 2016), og metoden brukes for alt fra medisinsk personell, frisklivsveiledere, NAV-ansatte, ansatte i skoler, kriminalomsorgen mm. Det har blitt gjort flere metaanalyser, der man har funnet at metoden er forbundet med små til middels effektstørrelser på et stort spekter av endringer (Lundahl og Burke 2009). Med omfanget av forskning på metoden er det ifølge Miller og Rollnick rimelig å si at det å anvende MI ofte er forbundet med «gunstige utfall sammenliknet med ingen intervensjon» (2016, s424).

Relasjon og terapeutens væremåte; det personsentrerte perspektivet

Relasjonen er grunnleggende i en samtale om endring. Hjelper må ha hjertet og tanker på rett plass for å vekke en persons indre motivasjon og potensial for endring. Uten en genuin tilnærming vil metoden bli kynisk og manipulativ (Miller & Rollnick, 2016). Mye av MIs verdigrunnlag bygger på arbeidene til Carl Rogers. Ifølge Rogers vil forandring og utvikling hos personen kunne oppstå gjennom en relasjonell erfaring. Det er terapeutens genuinitet, aksept og empatiske forståelse av personens ståsted, kombinert med menneskers evne og tendens til vekst, som bidrar til forandring og utvikling hos personen i den terapeutiske relasjonen (1962, s 35 - 36). Rogers beskrev denne formen for terapi som personsentrert, og perspektivet er sterkt gjeldende i MI (Miller og Rollnick, s 5, 2023). MI er «en tilnærming som respekterer folks selvråderett og stoler på deres naturlige klokskap og ønske om å utvikle seg i positive retning” (Miller og Rollnick, s119, 2016). Noe av det viktigste for hjelperen er at hun er personsentrert: altså at personen hun snakker med først og fremst er et menneske, og dernest pasient, klient, student (Miller og Rollnick, s. 5, 2023), jobbsøker eller ansatt.

MIs holdningssett

Helt i starten, da Miller og Rollnick begynte å undervise i metoden fokuserte de på teknikk og på hvordan metoden skulle utføres, men erfarte at det manglet noe vesentlig. Det var «som om vi hadde lært dem ordene, men ikke musikken» (s41, 2016). Uten den grunnleggende holdningen i metoden, kan samtalen bli en kynisk og manipulativ øvelse.

MI handler altså ikke bare om en rekke ferdigheter og strategier, men om et holdningssett der hjelper hverken konfronterer eller dominerer, men heller er rolig, åpen, empatisk og forståelsesfull (s. 6, 2023). Det er fire overlappende elementer som ligger til grunn for dette holdningssettet: partnerskap, aksept, medfølelse og myndiggjøring – fra ordet empowerment (s6, 2023).

Partnerskap

Partnerskap handler om at hjelper og personen samarbeider om å skape motivasjon, og bruker sin felles ekspertise til å støtte personen. Hjelper er ekspert på fag og metode, personen er ekspert på seg selv (Miller og Rollnick, s. 7, 2023). MI gjøres altså med og for en person, og ikke mot personen. Hjelperen er nysgjerrig og utforskende fremfor overtalende eller argumenterende for forandring. Samtalene handler ikke om å lure noen til å gjøre en forandring, men om å utløse deres egen indre motivasjon og endringsressurser (Miller og Rollnick, s 42, 2016).

Aksept

Hjelpers evne til aksept blir ansett som en av de mest anerkjente og vitenskapelig etablerte faktorene i terapeutiske samtaler. «De mest effektive terapeutene, praktikere og veiledere er de som er empatiske, varme, aksepterende og bekreftende». (Miller og Moyers, s32? 2021, s 8 2023)). Aksept innebærer ikke at hjelper samtykker til personens handlinger eller argumenter for handlingene, men om at hjelper hverken dømmer eller kritiserer handlinger, tanker, følelser eller ståsted (Miller og Rollnick, s8, 2023). Aksept er en holdning som kan kultiveres, og blir ansett som en av de viktigste holdningene i samtaler med store sosiokulturelle forskjeller mellom person og hjelper (Moyers og Miller, s, 32?? 2021), og derfor også en viktig holdning i samtale med radikaliserte.

Medfølelse

Medfølelse kommer fra det engelske ordet «compassion», og innebærer at hjelper prioriter personens beste, og bidrar til dennes positive vekst. Dette i motsetning til at hjelper jobber for egen vinning. Siden teknikkene og strategiene i MI kan brukes til å påvirke samtalen uten at personen er seg dette bevisst, er det viktig at hjelper har personens behov, dens ve og vel i tankene, slik at metoden ikke brukes manipulativt, i motsetning til metodens intensjon (Miller og Rollnick, s. 9, 2023). Å arbeide ut fra personens beste kan også innebære å jobbe for familien, gruppen eller fellesskapets beste (Miller og Rollnick, s. 74, 2023).

Myndiggjøring

Myndiggjøring, eller «empowerment» som er det engelske ordet, handler om å «støtte en person i å bruke og realisere egne styrker og evner» (Miller og Rollnick, s. 9, 2023). Det personsentrerte perspektivet som MI bygger på forutsetter at alle mennesker har iboende ressurser og evner, og hjelperens jobb er å legge til rette for å fremkalle disse. Ordet fremkalle betyr «å få noe (skjult) til å bli nærværende eller synlig» (nabo.no, 2023). Altså å synliggjøre noe som allerede, mer eller mindre synlig, er der. Hjelper støtter autonomi og selvbestemmelse, fremfor å dominere samtalen med sine synspunkter og løsninger (Miller og Rollnick, s. 9, 2023), og jobber for å fremme personens egne grunner for forandring, slik at vedkommende har eierskap til ønske om forandring.

Opprettholdelsessnakk og endringssnakk – det indre panelet

Forenklet kan en samtale om endring beskrives som en styrt måte å utforske ulike sider hos personen; følelser og grunner knyttet til dens atferd, tanker og holdning. For enhver endring, hos ethvert menneske, finnes det argumenter for og mot – et slags «indre panel» (Miller og Rollnick, s. 153, 2016) der det på den den ene siden finnes ulike grunner for personen for å fortsette som før, og på den andre siden finnes argumenter og grunner for forandring. Disse ulike typer argumenter kallesopprettholdelsessnakkogendringssnakkog er «begrepsmessige motstykker» (Miller og Rollnick, s.197, 2016). Opprettholdelsessnakk er alle personens reelle argumenter og gode grunner for å fortsette med den nåværende atferden, om det gjelder grunner for å røyke, være inaktiv, fortsette i det samme nettverket, ellerannet. Endringssnakk er personens grunner og argumenter for forandring; det negative med å røyke, det positive med å være mer aktiv og de gode grunnene for ikke å fortsette i det samme nettverket. (Miller og Rollnick, s. 25, 2023).

Å utvikle ambivalens

Å utvikle ambivalens handler om å kultivere diskrepans, eller uoverensstemmelse, mellom personens argumenter for opprettholdelse og endringsargumenter eller mål og verdier (Miller og Rollnick, s. 325, 2023). Det sterke søkelyset på den anerkjennende og empatiske samtalestilen i MI skaper en relasjon som er trygg nok til å utforske det mindre behagelige, de negative konsekvensene av atferd, og personens grunner til å gjøre forandring. Å utvikle diskrepans kan best forstås som noe som må skje gradvis, og hjelper bør etablere den indre uoverensstemmelse «dråpe for dråpe» (s 284, 2016). Dette vil sikre personens eierskap til argumentene, og det gir mulighet for en sakte erkjennelse av grunner for endring. En konfronterende holdning virker mot sin hensikt og vil kunne stoppe en mulig endringsprosess (Miller og Rollnick, s 284, 2016).

I samtale med radikaliserte kan det ofte være sterk motstand mot forandring, og personen er emosjonelt identifisert med sine grunner til å fortsette som før. De har kanskje samtale med hjelper fordi andre ønsker at det; bekymrede familiemedlemmer, lærere, rettsvesenet eller andre. Selv om det er lite ambivalens, og få endringsargumenter, er det allikevel sannsynlig at endringsargumentene ligger tett oppunder overflaten (s. 214, 3023), og at det finne grunner for forandring i personens indre panel. Det er vanlig at tilsynelatende umotiverte personer kommer med endringssnakk i MI-samtaler (Miller og Rollnick, 284, 2016). Hjelper kan godt ha som utgangspunkt at det finnes diskrepans, eller indre uoverensstemmelse i personen (284, 2016).

Fire sentrale oppgaver

MI-samtalen er dynamisk og hjelper beveger seg i praksis mellom fire sentrale oppgaver; å engasjere, fokusere, fremkalle og planlegge. Vi kan tenke på dem som i en trapp, der hjelper beveger seg opp og ned ettersom det er behov for det i samtalen (Miller og Rollnick, s. 22, 2023).

Engasjere

Det første steget i en hjelperrelasjon handler om å skape tillit og samarbeid, en allianse mellom hjelper og personen, slik at det skapes lyst og engasjement for samtalen. Det underliggende spørsmålet her er «kan vi gå sammen?» (s. 22, 2023). Personen må ha tillit til at hjelper forstår, vil vel og er på personens lag. Hjelper formidler empati og viser forståelse, slik at det kan dannes en «ikke-dømmende, menneskelig relasjon» som er så trygg at det er mulig å utforske tanker om endring (s. 22, 2023). En god arbeidsallianse har vist seg å være forbundet med positiv forandring og hjelper bør bruke rundt 20 prosent av tiden i samtalen på å etablere engasjementet (s. 22, 2023). Å engasjere er ikke noe man bare gjør i begynnelsen av samtalen, men gjennom hele forløpet. For hver gang hjelper formidler at hun forstår og lytter til personens perspektiv, bidrar det til å styrke engasjementet (s. 52, 2023).

Fokusere

Å fokusere handler om hvilken kurs eller retning som skal følges i samtalen, eller hvor samtalen skal gå (Miller og Rollnick, s 69, 2023). Hjelperen identifiserer ett eller flere tema eller mål de sammen kan bevege seg mot, og avklarer hvilke forandringer som kan være aktuelle for personen (Miller og Rollnick, s. 71, 2023). I MI er det vanligste at personen selv definerer målet, i tråd med det som er det beste for personen. Men målet kan også innebære noe som er til det beste for en familie, gruppe eller samfunn (s. 74, 2023). Selv om personen ikke har et uttalt ønske om endring, som i eksempelet å endre nettverk, kan hjelperen være bekymret og se grunner for å jobbe i retning av endring.

Fremkalle

I fremkalling er hjelpers oppgave å legge til rette for at personens naturlige argumenter og grunner til å gjøre forandring, trer frem i samtalen, og i personens bevissthet (s. 25, 2023). Som nevnt handler fremkalling om å få noe som er mer eller mindre skjult til å bli synlig. Hjelperen styrer samtalen slik at delen av personens indre panel som argumenterer forandring, trer tydeligere frem i samtalen. Dette gjøres ved at hjelper stiller bestemte spørsmål, der svaret er endringssnakk, og ved at hjelper reflekterer og oppsummerer på måter som gjør at argumentene får større tyngde og trer tydeligere frem. I fremkallingsfasen brukes altså de samme samtaleferdighetene som ved engasjering og fokusering, men på en styrt måte der målet er å fremme personens faktiske og naturlige endringsargumenter (s. 25, 2023). Det metaforiske spørsmålet hjelper kan stille i samtalen er «hvorfor skal vi gå i den retningen?» (s. 24, 2023).

Planlegge

Det å være motivert uten å legge en plan for hvordan man kan gjøre forandring, vil ikke nødvendigvis sikre at endring skjer. Den fjerde oppgaven til hjelper er å lage en gjennomførbar plan (Miller og Rollnick, s. 58, 2016). Når det er mye endringssnakk i samtalen, vil personen ofte naturlig begynne å utforske hvordan forandringen kan skje. Det metaforiske spørsmålet hjelper kan stille seg ved planlegging er her «hvordan skal vi gå dit?»  (Miller og Rollnick, s. 25, 2023). I planlegging fortsetter hjelper å bruke grunnleggende samtaleferdigheter.

Hver av de fire oppgavene bygger på hverandre. Fokus kommer som regel etter at det er skapt engasjement, og er en forutsetning for å fremkalle. Hjelper må kjenne retningen før hun løfter frem argumentene for hvorfor og hvordan å gjøre forandring. Planlegging skjer når det er tilstrekkelige grunner for forandring i personens bevissthet, og normalt trer argumenter for å ta steg frem i personens utsagn. Det kan se ut som om disse kommer etter hverandre i tid, men i praksis vil hjelper bevege seg ut og inn av de ulike oppgavene ettersom det er behov i samtalen (s.26, 2023).